Har du noen gang våknet en tidlig morgen av den fæle vekkerklokken din og tenkt «ok, men kanskje jeg kan sove et kvarter til»? Mens du ligger der under den varme dynen i den deilig komfortable sengen føles det forførende å bare skru av vekkerklokken, snu seg rundt og tulle seg ekstra godt inn. Men vent! Var det ikke en grunn til at vekkerklokken sto på i første omgang? Hva er det du går glipp av om du ikke står opp? Det du egentlig spør om da er hva alternativkostnaden er av å sove et kvarter ekstra.

Om du velger å bli liggende i sengen ett ekstra kvarter betyr det at du kan ha det deilig og varmt, og sove ørlite granne mer. Samtidig betyr det kanskje at du må droppe dusjen eller frokosten eller å fikse håret før du må løpe til jobb eller skolen. Med andre ord, uansett hva du velger går du glipp av noe, enten det er slumretid eller tid på badet. Velger du alternativ A kan du ikke gjøre alternativ B, eller omvendt. Det er dette alternativkostnad innebærer.

Så hvorfor skriver jeg om alternativkostnad? Jo, fordi det er den ene tingen som mer enn noe annet gjør en økonom til en økonom. Hvis det er én ting du skal ha lært etter en bachelor eller master i økonomi, så er det alternativkostnad. Alternativkostnad er imidlertid ikke bare et fagbegrep for økonomer. Som eksempelet i innledningen illustrerer er det noe som er relevant for selv de mest dagligdagse beslutninger. Å forstå og bruke alternativkostnad er supernyttig for alle!

En nyttig måte å forstå hva alternativkostnad er, er ved å begynne med det engelske ordet. På engelsk heter det «opportunity cost». Bokstavelig talt mulighetskostnaden. Det vi snakker om er altså kostnaden ved å gå glipp av en mulighet. Sover du litt ekstra på morgenen går du glipp av muligheten til å lage en ekstra god frokost. Kjøper du hytte på fjellet går du gjerne glipp av muligheten til å kjøpe båt (med mindre du er sånn passe rik da).

Når økonomer først blir introdusert for alternativkostnad er det ofte i form av en beslutning som involverer konkrete pengesummer. I slike tilfeller er det «lett» å regne på hva alternativkostnaden er. La oss ta et kjapt eksempel. Tenk at du er en dyktig entreprenør som vurderer å starte en ny bedrift. Bedriften kommer til å ha årlige kostnader på én million kroner, og årlige inntekter på halvannen million kroner. Altså blir overskuddet på en halv million. Skal du satse?

Svaret på spørsmålet over kommer an på hva alternativet ditt er. La oss si at du også kan tjene fire hundre tusen kroner i en vanlig jobb. Om du satser på å starte ny bedrift må du selvsagt si opp denne jobben, og mister muligheten til den inntekten. Alternativkostnaden blir da nettopp lønnen du taper. Da kan vi regne ut om det er verd å satse eller ikke. I dette tilfellet er det verd å satse, for overskuddet blir høyere enn alternativkostnaden (500 000 – 400 000 = 100 000!).

Men du som leser dette holder kanskje på med en flott utdannelse, slik at du kan få en enda bedre jobb. La oss si at du kan få en lønn på syv hundre tusen kroner. Skal du fremdeles satse på å starte bedrift? Nå blir svaret nei, fordi alternativkostnaden blir for høy (500 000 – 700 000 = -200 000).

Eksempelet over er selvsagt veldig forenklet. I den virkelige verden er det andre ting enn bare penger som spiller en rolle. Kanskje det er kjempespennende å starte ny bedrift, men den godt betalte jobben er ekstremt kjedelig? Eller at den involverer å flytte til et sted der ingen skulle tru at nokon ville bu? Det er selvsagt også et tidsperspektiv. Kanskje bedriften kan vokse over tid og gi langt høyere overskudd, eller gå konkurs om noen år. Ofte er situasjonen såpass kompleks at det er vanskelig å finne en nøyaktig alternativkostnad.

Det betyr imidlertid ikke at alternativkostnad ikke er viktig. Tvert imot! Det viktigste med alternativkostnad er nemlig ikke å regne den ut nøyaktig (selv om det er en fordel), men tenkemåten som følger med. Det viktigste en økonom lærer er nemlig ikke å regne på kostnadskalkyler (selv om jeg er veldig, veldig glad i kostnadskalkyler), men å forstå at en må undersøke hvilke muligheter som finnes og veie dem mot hverandre for å ta en optimal beslutning. Og denne tankemåten er relevant i alle kontekster.

Dette semesteret tar Daniel et kurs i forhandlinger. En viktig lærdom han har tatt med seg er at man alltid skal finne sin «BATNA» før man går inn i forhandlingene, og om mulig også finne motparten sin BATNA. BATNA står for «best alternative to negotiated agreement». Med andre ord, alternativkostnaden. For at det skal være verdifullt å forhandle frem en avtale, må avtalen være bedre enn din BATNA. Det samme gjelder for motparten.

Den kanskje enkleste typen forhandlinger er når man skal forhandle om prisen ved et kjøp av en vare. I mange forhandlingssituasjoner forhandler man basert på flere interesser om en rekke saker, som gjør det mulig å skape «vinn-vinn»-situasjoner og at alle tjener på en forhandlet løsning. Når man kun forhandler om pris, derimot, blir det et null-sum-spill. Om du sitter igjen med mer penger sitter motparten igjen med mindre. Er det vits i å forhandle da? Det kommer an på hva BATNA er!

Tenk deg at du skal kjøpe en bil. Du kan kjøpe samme bilen fra to forhandlere. Den første har gitt deg en pris på ti tusen kroner. Den andre er åpen for å forhandle, men har en annen kjøper som har tilbudt åtte tusen kroner. Legg merke til at det er en positiv forskjell (10 000 – 8 000 = 2 000) mellom alternativene deres. Det betyr at dere tjener på å finne en avtale. Alle mulige priser mellom ti tusen og åtte tusen gir dere begge et positivt resultat sammenlignet med alternativet. Da finnes det en positiv forhandlingssone, som illustrert under.

Men hva om den andre kjøperen hadde tilbudt elleve tusen kroner? Da er det en negativ forskjell mellom alternativene. Det finnes da ikke en pris dere kan bli enig om som kompenserer for begge parters alternativkostnad. Det betyr at det ikke er noen forhandlingssone, som illustrert under (om pris i det minste – dere kan kanskje finne andre saker som gjør forhandlingene verdifulle likevel) og det er ikke verd å finne noen avtale. Her ser vi at å kjenne til alternativkostnaden er viktig for å vite hva som er verd å forhandle om!

Også i forhandlingseksempelet kunne vi heldigvis regne oss frem til alternativkostnaden. Som tidligere nevnt er imidlertid ikke det alltid like enkelt. I de daglige beslutningene vi tar er det gjerne ikke åpenbart hvilke avkastning vi får uansett hva vi velger, og valgene er kanskje ikke strengt finansielt motivert uansett. Selv ikke de mest iherdige økonomer forsøker å plassere en pengesum på alternativene når en vurderer om en skal sove litt lengre eller lage frokost.

Et annet eksempel Daniel elsker å ta opp når vi snakker om alternativkostnad (noe vi antakelig gjør litt oftere enn gjennomsnittet – vi er ganske nerdete slik!) er Pokemon-dataspillene. Det er litt underlig å snakke om dataspill hvor søte, magiske dyr slåss med hverandre når man diskuterer økonomiske konsepter. Daniel begynner imidlertid å legge ut om hvordan du hver runde kun kan bruke én av seks pokemon og at du må bruke runden på enten å bytte eller gjøre ett av seks angrep. Og i tillegg må du vurdere hva motstanderen gjør, og hvilke respons som er best gitt motstanderens beste respons… og så plutselig snakker han om avansert spillteori og strategi heller enn alternativkostnad.

Men egentlig snakker Daniel fremdeles om alternativkostnad. Kjernen i hva han snakker om handler alltid om et avgjørende element ved spillet: Knapphet. Spillet utføres i runder, hvor spillerne kan kun gjøre én ting hver runde. Beslutningen som tas er derfor basert på å forvalte en knapp ressurs på best mulig måte. Dette er selve kjernen i å tenke alternativkostnad. Hvis en har uendelig med ressurser trenger man ikke å tenke på alternativkostnad – da kan man jo bare gjøre alt man vil. Men når man har knapphet på ressurser, må man velge det alternativet som gir høyest nytte.

Dette er noe de fleste studenter gjerne føler på til titt og stadighet. Som student har man ofte knapphet på en viktig ressurs, nemlig tid. Det er bare 24 timer i døgnet, og innenfor den tiden skal man helst studere syv-åtte timer (om man er en pliktoppfyllende fulltidsstudent), spise, gå på do, kanskje jobbe noen timer på deltidsjobben, slappe litt av, være sosial, være med i en studentforening, og ikke minst sove. Men alt det går jo ikke an!

Derfor må man som student gjøre avveininger om hvordan man skal bruke tiden. Da er det viktig å skjønne alternativene og hva man går glipp av ved å velge det ene over det andre. Eksempelvis kan man velge å fokusere helt på studiene i løpet av semesteret og jobbe kjempemye i feriene for å ha nok penger. Alternativt kan man bruke mindre tid på studiene slik at man kan ha en deltidsjobb og dermed ha tid til å reise i feriene. Det første alternativet gir en gevinst i form av mer tid til å lære, men kostnaden er at man taper muligheten til å reise.

Når det er knapphet på ressurser må man tenke alternativkostnad for å kunne ta optimale beslutninger. Dette gjelder både små, personlige valg som når man skal stå opp på morgenen eller hvor mye man skal reise i ferien, men også store samfunnsspørsmål. Skal man ta i bruk en ny, dyr kreftmedisin når det beslaglegger ressurser som kunne vært brukt på å forebygge hjertesykdom? Skal man investere i nye veier eller nye skoler? Dette er vanskelige økonomiske og politiske spørsmål, og de kan ikke svares på en ordentlig måte uten å forstå alternativkostnaden.

Så neste gang du hører en politiker love mer penger til en sak du støtter, stopp og spør «men hva er alternativkostnaden?». Og neste gang den fæle vekkerklokken kimer, spør deg selv om de femten minuttene på puten er verd mer enn den gode frokosten. Det er det kanskje, men du kan ikke være sikker uten å vurdere alternativkostnaden!

---

Tusen takk til Daniel Flokenes for hjelp til dette innlegget.