Dette er første innlegg i hva vi håper å gjøre til en serie på bloggen. I Ledere på Lerretet vil vi analysere ledelse og styring i filmer og serier (og kanskje også annen populærkultur). Formålet med serien er todelt. Vi ønsker å vise viktigheten av ledelse og styring, og hvordan teorier og modeller fra forskning kan gi innsikt i hva som fungerer, hva som ikke fungerer, og hvordan ting kan bli bedre. Så ønsker vi selvsagt også å ha det moro ved å gi noen skråblikk på filmer og serier mange har sett og liker.

Det var Daniel som kom med ideen til Ledere på Lerretet, inspirert av en gammel artikkel i Aftenposten som kom med et skråblikk på Thomastoget (Thomas og vennene hans er for øvrig en god kandidat til et senere innlegg i serien, hvor vi ser nærmere på korrupsjon og infrastruktur). Både Marit og Daniel vil imidlertid skrive innlegg til serien. I dette første innlegget vil Daniel se nærmere på ledelsesfunksjonen til krigstaler og hvordan dette blir løst i filmen The King, utgitt i 2019 på Netflix.

Henrik V

Filmen The King er løst basert på «Henriaden», en serie med skuespill skrevet av William Shakespeare om den engelske kongen Henrik V. Henrik regnes som en av Englands store krigerkonger. Allerede som tenåring ledet han felttog i Wales. Enkelte hevder han da tok imot en fiendtlig pil med ansiktet, noe som etterlot et noe vansiret utseende. Dette er grunnen til at en alltid skal ha på seg hjelm på slagmarken.

Shakespeare spiller imidlertid hurtig og løst med historien og gjør Henrik (Hal blant venner) til en litt opprørsk og bedrukket ungdom. The King spiller hurtig og løst med Shakespeare og gjør Hal til en litt trassig og bedrukket emo. Etter hvert ender Hal opp som konge. Den ekte Henrik hadde en ganske enkel politikk: «La oss krige med franskmennene slik at jeg kan bli konge av Frankrike også». Dette var en populær politikk blant adelen. I The King har ikke Hal noen slik sterk fremtidsvisjon, men adelen har lest manuset og vet filmen må ende med et stort slag, så de lurer ham til å gå til krig med Frankrike likevel.

Henrik V er nemlig aller mest kjent for sine knusende seier over franskmennene ved Agincourt. Selv om fienden var minst dobbelt så mange og hans egne menn var utslitt og syke, klarte krigerkongen å knekke ryggen til den franske adelen i løpet av én grusom, blodig dag. Underveis beordret han nedslaktingen av flere tusen krigsfanger, noe som var en fæl krigsforbrytelse også i middelalderen.

Timothée Chalamet slipper å spille krigsforbryter, men slipper ikke unna litt kriging. Og det går ikke an å lage en versjon av Henriaden uten en stor krigstale. Shakespeares stykker om Henrik regnes ikke som blant hans klassikere, men talen Henrik holder før slaget ved Agincourt regnes gjerne som noe av det ypperste Shakespeare har puttet på papiret. Hvis du ikke har hørt sanktkrispinsdagstalen før, sett av noen minutter til Kenneth Branaghs fremføring:

 Med noe slikt å sammenligne med blir det jo selvsagt spennende hva Timothée Chalamet presterer. Spesielt fordi talen Shakespeare førte i pennen egentlig ikke er en særlig god krigstale. Fantastisk og inspirerende lyrikk, men ikke redskapet en leder faktisk trenger på slagmarken.

Old school talekunst

Det er ganske vanlig i krigsfilmer med en stor prangende tale rett før slaget. Selv vokste jeg opp med President Whitmores (Bill Pullman) tale i Independence Day. Kombinasjonen av store ord og prangende musikk lugger i hjertetrådene når en sitter og ser på film, men det er lett å se for seg at dette nettopp bare er noe som skjer på film.

Det er imidlertid en lang tradisjon for slike taler i vestlig kultur, helt tilbake til Thucydides i antikkens Hellas. Ved å lese kilder fra antikken er det tydelig at grekerne og senere romerne la stor vekt på krigstalen som en lederferdighet og noe edle, høybårne menn burde mestre. Det er også påfallende hvor enkelt strukturert slike taler er, sammenlignet med annen antikk retorikk. Denne enkle strukturen bevares gjennom middelalderen og helt opp til moderne tid. Generaler i andre verdenskrig, som Dwight Eisenhower og George Patton, var belest i klassisk litteratur og fulgte den enkle, tradisjonelle strukturen ganske nøye (Patton la til ekstra banning).

At krigstaler er enkelt strukturert, følger av talenes funksjon. De er ikke til for å vinne nobelprisen i litteratur. De er til for å bolstre menn som står overfor den frykteligste tingen som finns: Å drepe eller selv bli drept. I møte med noe slikt er soldatenes moral (forenklet er betydningen her vilje til å kjempe) avgjørende. For å holde moralen oppe, må to typer frykt bekjempes. Antikkens grekere kalte den første frykten deimos. Dette er den snikende frykten før slaget. Så er det phobos som er den akutte, paralyserende skrekken som tar deg når blod og gørr spruter rundt deg, og får deg til å flykte.

Krigstalen skulle være et botemiddel mot deimos og phobos, og oppnår dette gjennom en veldig spesifikk struktur, men forutsigbare bestanddeler. De er som følger:

1. En åpning som understreker tapperheten til lytterne, og underkjenner talens funksjon (klisjeen er «modige menn behøver få ord»).

2. En beskrivelse av farene lytterne står ovenfor.

3. Godene som kan oppnås ved seier og de grusomme konsekvensene ved tap.

4. Grunnlaget for at lederen har tro på seier.

5. En stor, emosjonell avslutning.

Rekkefølgen er ikke rigid og det er mulig å bytte litt om på plasseringen av de ulike delene. Alle delene må imidlertid være med! Legg spesielt merke til ordene i kursiv. En sentral del av krigstaler er å anerkjenne hvor farlig situasjonen er, for så å gi grunner for at en vil lykkes likevel. Slik har talene et klart likhetstegn til kognitiv terapi; problemet anerkjennes for så å utfordres og bearbeides.

Det er noen praktiske aspekter ved slike taler som er verd å bemerke. Det første er at det er umulig for tusenvis av soldater å høre lederens stemme om vedkommende står midt mellom dem. De lærde strides om nøyaktig hvordan slike taler ble fremført i gamle dager, men sannsynligvis ble det gjort til hest (elevasjon, slik at flere kan høre og se) og gjentatt for ulike seksjoner i hæren.

Anerkjennelsen av situasjonen må være realistisk. «Fienden er pyser og vi vil knuse dem» vil kanskje demme litt opp for deimos, men vil gjøre phobos desto mer akutt når det viser seg at fienden ikke umiddelbart blir knust. Da er det faktisk bedre å si at «fienden er en gjeng tøffinger».

Når det gjelder å komme med grunner for seier til tross for disse tøffe fiendene, gjelder det også å spille på omstendigheter og forberedelser, heller enn iboende egenskaper. «Vi vinner fordi vi er super-awesome» funker ikke, for ingen føler seg awesome når dødsangsten tar dem. Enda verre blir det når den super-awesome vennen din faller om. «Vi vinner fordi vi har forberedt oss, fordi vi skal motvirke denne konkrete styrken hos fienden med dette konkrete tiltaket, eller utnytte denne svakheten» derimot, det er effektivt også når phobos slår til.

Til sist er det ideelt at den store, emosjonelle avslutningen spiller på stolthet og samhold. Ingenting holder soldater på slagmarken like effektivt som omsorg for sidemannen og skammen ved å svikte ham. Det er derfor vanlig å spille på brorskap og gruppetilhørighet, og gjerne inkludere flere gruppenivåer (lag, avdeling, nasjon for eksempel).

Ved å følge disse prinsippene kan vi lage en enkel eksempeltale for en stressende situasjon som kanskje er mer velkjent for de fleste leserne: Eksamen.

(1) Jeg vet godt at eksamen ikke magisk vil bli enkel på grunn av noen velvalgte ord. Det er heller ikke nødvendig, for du er tøff og smart som i det hele tatt har kommet så langt.

(2) Tøff må du være, for eksamen er krevende. Det vil være flere oppgaver så tiden kan bli knapp, og det er alltid én oppgave med en tvist som ikke har vært tidligere.

(3) Og alle vet at studiene vil bli forsinket om du mislykkes på eksamen. På den andre siden har du også sjansen til å vise hva du er god for.

(4) Du har nemlig forutsetningene for å komme deg gjennom eksamen. Tidspresset vil du takle fordi du skal jobbe smart. Du vil lese nøye gjennom alle oppgavene først, og så prioritere oppgavene du mestrer best først, slik at du sikrer at de blir besvart. Du har forberedt deg og brukt tid på å forstå faget og løse tidligere eksamener. Det vil betale seg nå.

(5) Jeg har troen på deg, og vet du ikke vil gi opp. Du vil kjempe deg gjennom, for det er slik du er. Vi er [sett inn skole]-studenter, så dette klarer vi.

Talen over er kort og beskjeden, og unngår svulstige banaliteter (kanskje bortsett fra helt på slutten). Slik er også krigstaler. Det mest illustrative eksempelet er Caitilins tale til sine soldater. Caitilin er skurken i en av Sallusts historier, og er skrevet som den «perfekte» generalen, som er nærmest parodisk dyktig og «etter boken». Slik er også krigstalen hans, og er dermed et strålende utgangspunkt om vi vil undersøke hvordan andre fiktive karakterer lykkes med sine krigstaler.

Huff da, Timothée

Så nå vet vi hvordan en krigstale bør være for å motvirke deimos og phobos. Da gjelder det å undersøke hvor godt Hal forbereder sine soldater før slaget ved Agincourt (talen begynner 1:32).

Hal starter talen til hest, slik at flest mulig kan se og høre ham. Han hopper imidlertid hurtig av hesten og vandrer inn i folkemengden. Da blir det umiddelbart langt vanskeligere å høre ham, for ikke å snakke om å se ham. Han utnytter heller ikke nærheten til soldatene til å gi individuell anerkjennelse, noe som var relativt vanlig (se eksempelvis Alexander sin tale før Gaugamela).

Men hva sier han så, godt gjemt i folkemengden. Jo, følgende:

You expect of me a speech? I have only one to give, and it is the same one I’d give were we not standing on the brim of a battlefield. It is the same one I’d give were we to meet in the street by chance. I have only ever hoped for one thing… to see this kingdom united under this English crown. All men are born to die. We know it. We carry it with us always. If your day be today, so be it. Mine will be tomorrow. Or mine today and yours tomorrow. It matters not. What matters is that you know, in your hearts, that today you are that kingdom united. You are England. Each and every one of you. England is you. And it is the space between you. Fight not for yourselves, fight for that space. Fill that space. Make it tissue. Make it mass. Make it impenetrable. Make it yours! Make it England! Make it England! Great men to it Captains and Lords. Great men to it!

Ta frem markørpennen og forsøk å markere ut de ulike bestanddelene en krigstale bør bestå av. Har du problemer? Det har nemlig jeg. Første linje kan kanskje gules ut tenker du. Den etterfølges imidlertid ikke av en variant av «modige menn trenger få ord», men av kongens ambisjon som han oppgir er urelatert til situasjonen. Tenk om før eksamen fikk du høre «Du vil ha en pep-talk? Jeg har bare en ting å si, og det er den samme jeg ville gitt om vi var på fest eller i eksamenslokalet. Jeg har bare håpet på én ting… å kjøre en fet Jaguar». Nå kan det godt hende du virkelig har lyst på en sportsbil også, men hjelper det egentlig før eksamen?

Hvilke andre farger kan vi bruke? Jeg er fristet til å si ingen farger, men fra «what matters not…» kan kanskje farges lilla. Her er det helt klart en emosjonell appell som spiller på stolthet og gruppetilhørighet. Jeg stiller meg likevel tvilende til denne appellen. Først og fremst fordi den kommer uten noen konkrete forsikringer om seier, men også av to andre grunner.

Den første av disse grunnene er rett og slett at bildebruken er svulstig og meningsfattig, heller enn enkel og meningsfull. Hva i all verden betyr det å «make [the space between you] tissue»? Mener han stå skulder til skulder? Tullefraser som dette skaper bare mer usikkerhet, heller enn å bolstre tilhørerne. Det kan sammenlignes med moderne «management speak». Ikke si «vi vil jobbe fremoverlent med å bygge synergistiske løsninger på tvers av organisatoriske dyader» når du mener «vi skal samarbeide».

Den andre grunnen er at den emosjonelle appellen er rent patriotisk. Dette er en veldig moderne appell, og er en typisk tabbe manusforfattere gjør når de skriver historiske filmer. Å kjempe for landet har resonnert spesielt sterkt siden de nasjonalistiske bevegelsene på 1800-tallet, men var mindre kraftfullt i middelalderen. På den tiden var lojalitet i større grad personlig heller enn til statlige institusjoner. Menn kjempet for kongen som person, ikke som et symbol på en nasjonalstat. «Make it England!» kunne kanskje fungere som en del av talen (og ikke like godt for alle de walisiske bueskytterne), men neppe som hele poenget. Legg merke til at i Pattons berømte tale til den tredje armé spiller på hva som er amerikansk å gjøre (noe som resonnerer med moderne, patriotiske amerikanere, men enda viktigere knytter atferd til stolthet, skam og gruppetilhørighet), men faktisk ikke sier noe om å kjempe for USA.

Mellom tekstdelene som til nøds kan gå som gule og lilla gjør imidlertid Hal den største kardinaltabben av alle. Dette er også en tabbe som ikke er uvanlig i filmtaler. Han bagatelliserer døden. Tenk deg om du var kjempenervøs før eksamen og så sa jeg til deg «kanskje stryker du. Kanskje stryker jeg. Det har ikke noe å si». Ble du mindre nervøs av det? Kanskje litt irritert? Tenk deg at du står på slagmarken og får høre det samme om ditt liv. Du blir neppe særlig motivert til å kjempe til den bitre ende for en leder som er så laissez faire med både ditt og sitt eget liv. Du vil ha en leder som bryr seg om at du og vennene dine overlever. Pattons mest berømte sitat er jo nettopp «No bastard ever won a war by dying for his country… »

Konklusjon

Krigstalens funksjon er å demme opp for frykten, og gi soldater troen på at de kan vinne og overleve (eller bidra til at vennene overlever). Da må frykten anerkjennes og bearbeides, ikke bagatelliseres. Soldatene må få grunner til å tro at de vil klare seg, ikke få høre at deres død er en ubetydelighet. Det er derfor Shakespeares fantastiske sanktkrispinsdagstale egentlig ikke er noen krigstale: Den tar jo seieren for gitt.

Talen i The King er desto mindre vellykket. Som en krigstale for å lette frykten før slaget er den en katastrofe. Og som tekst er den verken episk eller lyrisk, men hul nonsens. Slik er det dessverre ofte med taler i store filmproduksjoner. Det er synd, for krigstaler har en så enkel struktur at en profesjonell manusforfatter burde ha få problemer med å skrive en autentisk og effektiv tale.

Det trenger imidlertid ikke være slik, og det er filmer som lykkes usedvanlig godt. Jeg vil derfor avslutte med den nesten perfekte krigstalen fra filmen Master and Commander: