Korrupsjon er farlig. Korrupsjon er skadelig. Korrupsjon er ulovlig. Men … hva er egentlig korrupsjon?

Kanskje har du hørt at land som Ukraina eller Angola er veldig korrupte. Eller har en venn som mener alle politikere er korrupte. Kanskje du husker Vimpelcom-saken, eller fulgte ivrig med da demokratene prøvde å få på beina en riksrettssak mot Donald Trump. Kanskje du har fått med deg FIFA-skandalen. Om du er bergenser fulgte du kanskje enda mer ivrig med da ordføreren og havnesjefen ble siktet for korrupsjon i forbindelse med den såkalte cruise-saken. Alle disse sakene handler om korrupsjon. Samtidig er det underlig å tenke at samme begrep kan berøre alt fra fargerike ordførere (cruisesaken ble for øvrig henlagt) til store internasjonale organisasjoner og nasjonalstater. Korrupsjon er også et økonomisk problem, noe som betyr at det er viktig økonomer og ledere, ikke bare jurister forstår hva det innebærer.

En definisjon på korrupsjon kan være uærlig eller ulovlig atferd, særlig av mektige mennesker som offentlige embetspersoner. Den definisjonen hjelper imidlertid ikke så mye. Den innebærer jo at statsministeren er korrupt om hun kjører i fylla.  Mer utfyllende kan korrupsjon være:

1. 1. Svekkelse av integritet, dyd eller moralsk prinsipp; fordervelse.
   2. Forfall, nedbrytning.
   3. Tilskyndelse til feil gjennom upassende eller ulovlige metoder.
   4. Å fjerne seg fra originaltilstanden eller fra hva som er «rent» eller «korrekt».

Selv etter å ha utdypet definisjonen er korrupsjon fremdeles et spørsmålstegn. Fra å spørre hva korrupsjon er kan vi nå spørre hva fordervelse er. En kan skjønne om mat er fordervet, men hva betyr det om økonomien eller myndighetene er fordervet? Vi trenger en mer presis måte å tenke på korrupsjon for å forstå utfordringen. Heldigvis finnes det en forholdsvis intuitiv måte å definere korrupsjon på fra et økonomisk ståsted.

Handel i beslutninger som ikke burde være til salgs

Korrupsjon kan nemlig defineres som kjøp og salg av beslutninger som ikke burde være til salgs. Eksempler på slike beslutninger kan være om en kriminell blir straffet av domstolen eller ikke, hvem som blir ansatt som rådmann i din lokale kommune, hvem som vinner et stort anbud eller hvem som får tilgang til covid-19-vaksinen når den eventuelt kommer. Fellesbetegnelsen er at det er beslutninger som av ulike grunner skal tas basert på bestemte kriterier, eksempelvis for å sikre rettferdighet, tillit eller effektivitet, heller enn at de skal tas etter personlige interesser.

Det kan også bemerkes at når korrupsjon defineres som en handel, vil det alltid være to aktører involvert: Den som bestikker (eller lignende) og den som mottar. Hver av disse partene kan være representert av flere individer, for eksempel kolleger i en offentlig etat, bedriftsledelse eller medlemmer i et politisk parti.

At det er to parter som må til for korrupsjon har flere viktige implikasjoner. For det første, om vennen din sier at alle politikere er korrupte, bør du påminne vedkommende at politikerne må være korrupte sammen med noen: Hvis eksempelvis en lokalpolitikker tar imot bestikkelser for å «fikse» et anbud slik at en bekjent vinner, vel, så har jo noen tilbudt bestikkelsen!

Et annet poeng er at det vil være kostnader for beslutningstakerne ved korrupsjon. For det første er det rent moralske kostnader. Folk flest foretrekker å handle på en måte de oppfatter som moralsk riktig, og lovlig. For det andre er det en risiko ved å involvere seg i korrupsjon. En kan bli tatt. Som ved alle andre kriminelle handlinger kan en straffes i rettssystemet. En kan også miste sosial anseelse og karrieren sin. Disse kostnadene må følgelig kompenseres. Jo større kostanden er (eller oppfattes), jo større må kompensasjonen være. I et land som Norge, hvor eksempelvis bestikkelser er uglesett og vi har et velfungerende rettsapparat vil både den moralske kostnaden og risikoen for å bli tatt og straffet gjerne oppfattes som høy.

Det er imidlertid ikke bare kostnaden ved korrupsjon som påvirker korrupsjonen. Siden det er en handel mellom to parter, spiller også forhandlingsmakten en rolle. Hvordan denne makten er allokert påvirker hva slags type korrupsjon handelen er: Utpressing eller sammensvergelse.

Når byttehandlene er påtvunget av en mye sterkere part kalles det for utpressing. Et eksempel på dette kan være om nettleverandøren har monopol i ditt område og krever en ekstra betaling under bordet for at huset ditt skal bli tilkoblet strømnettet denne måneden. Et annet eksempel er om du er helt avhengig av å få importert råvarer til produksjonsbedriften din, men du får høre fra en tollbetjent at det var «problemer med dokumentasjonen» slik at forsendelsen blir holdt igjen med mindre du godtgjør vedkommende. Korrupsjon i form av utpressing er spesielt vanlig i lavinntektsland. Slik korrupsjon kan nærmest bli en ekstra skatt og en allment akseptert del av å drive forretninger eller forholde seg til myndighetene. Offentlige embetspersoner er kanskje også så underbetalt at de opplever at de er avhengig av den ulovlige ekstrainntekten.

Når byttehandlene derimot er mellom to noenlunde likeverdige parter, er det en sammensvergelse. Typisk er dette en bevisst bestikkelse for å få en beslutning i sin favør. Eksempelvis om du forhandler med et selskap om en stor avtale, og så under en vennlig runde golf avtaler du med det andre selskapets forhandlingsleder at vedkommende får en konvolutt med penger om han godtar et av kravene dine. Eller en politiker sørger for justeringer i reguleringene som rammer en bedrift, i bytte mot en toppjobb der senere. Slike handler kalles gjerne quid pro quo, som er latinsk og betyr «noe for noe». Det er også mange fraser i dagligtale som beskriver dette, som «du klør min rygg, så klør jeg din» eller «den ene hånden vasker den andre». De som fulgte oppbygningen til riksrettssaken mot Donald Trump vil kanskje huske at det innledningsvis var et sentralt spørsmål om det hadde blitt foreslått en quid pro quo (det hadde det), og senere om dette var problematisk (hvis demokrat eller Mitt Romney ja, hvis republikaner nei). Det er selvsagt ikke at en gjør byttehandler i seg selv som er problematisk – en markedsbasert økonomi kan ikke eksistere uten! – men som nevnt at det er beslutninger som ikke skal være til salgs som byttes. Donald Trump prøvde angivelig å «kjøpe» at Hunter Biden ble etterforsket – burde slike etterforskninger være til salgs?

Sammensvergelser kan også være mer kompliserte enn rene byttehandler mellom to parter. Sammensvergelser kan eksempelvis ta form av korrupte nettverk, hvor det ikke nødvendigvis er mulig å identifisere én enkelt handel hvor en beslutning er betalt for, men heller at nettverkets medlemmer i sum jobber for å vri beslutninger i felles interesse.

I motsetning til utpressing er det ikke en klar sammenheng mellom inntekt og forekomsten av sammensvergelser. Sammensvergelser kan forekomme selv i rike, liberale demokratier med velfungerende rettssystemer og andre kontrollmekanismer. Selv i Norge! I land som Norge kan imidlertid sammensvergelsene være mer fordekt og indirekte. Det er eksempelvis vanskelig å bestikke seg til en stor kontrakt hos myndighetene i Norge, ettersom vi har strenge anbudsregler. En slu kriminell kan imidlertid omgå anbudsreglene, eksempelvis ved å bestikke beslutningstakerne til å utforme anbudet slik at kun vedkommende sin bedrift er i stand til å levere etter rammevilkårene. Eller ved å sørge for å inkludere en mulighet i anbudet til at kontrakten kan reforhandles ved «uforutsatte kostnader», og så bruke reforhandlingen til å sikre en langt mer lønnsom avtale.

Store, offentlige prosjekter regnes gjerne som ekstra utsatt for korrupsjon. Det er snakk om store summer penger, så det blir mer fristende å gå over streken. Beslutningene skal også tas for samfunnets beste heller enn for å sikre private interesser, slik at korrupsjon faktisk kan forekomme (viktig forskjell: Sønnen og datteren din kan selvsagt få en jobb i familiebedriften uten at det gjør noe, men om en ansetter i det offentlige skal det følge en rettferdig prosess, både for å sikre tillit, men også at skattepengene går til å lønne en person som er flink, heller enn en person sjefen liker). Alle partene rundt bordet er gjerne også en felles interesse som å blåse opp prosjektet. Politikere ønsker å klippe snoren på noe overdådig som kan bli deres «bauta for ettertiden». Bedriftene som vil legge inn anbud ønsker at svært, uoversiktlig prosjekt slik at de kan ta seg mest mulig betalt. Når partene har slike felles interesser kan beslutninger fort vris i retning private interesser på bekostning av samfunnet – det er potensielt også korrupsjon, selv om en konvolutt med penger ikke byttet hender. I Spania er det eksempelvis grisgrendte områder med svære motorveier og flyplasser som knapt brukes. De ble neppe bygget fordi det var samfunnsøkonomisk riktig beslutning.

Korrupsjon kan altså knyttes til de riktig store tingene. Og de litt mindre tingene, som å få hoppe noen plasser frem i vaksinasjonskøen for en liten bestikkelse eller at politibetjenten får en hundrelapp i lommen mot å droppe alkoholtesten når du blir stoppet på en sen kveldstur i sportsbilen. Fellesbetegnelsen er imidlertid at det har skjedd en handel i beslutninger som ikke skulle være til salgs. Så neste gang du hører noen snakke om korrupsjon spør deg selv dette: Hvilken beslutning har blitt kjøpt, og hvor skadelig er det at den er til salgs?

Vi startet dette innlegget med at korrupsjon kan være så mangt. Det kan det fremdeles. Avslutningsvis vil vi derfor gi en (ikke-utfyllende) liste over alle de ulike formene korrupsjon kan ta.

Noen typer korrupsjon:

• Collusive corruption: Sammensvergelse. En form for korrupsjon som oppstår når forhandlingsmakten mellom partene er mer symmetrisk. Dette er en hemmelig avtale mellom to parter, enten i offentlig eller i privat sektor. Avtalen har som formål å konspirere for å beha handlinger ment for å bedra eller besvike med den hensikt å oppnå ulovlig økonomisk gevinst.
• Extortive corruption: Utpressing. En form for korrupsjon som oppstår når forhandlingsmakten mellom partene er mer asymmetrisk. Utpressing er ulovlig krav om en bestikkelse ved misbruk av makt, enten ved å kreve betaling for noe man har rett til å få gratis, eller for å unngå en ulempe som man ellers urettmessig påføres.
• Kickback: Tilbakebetaling. Ulovlig etterbetaling for at beslutninger er blitt påvirket. En offentlig ansatt kjøper kanskje noe til en altfor høy pris med en forventning om få en “kickback” i ettertid. Normalt anses kickbacks som bestikkelser.
• Facilitation payments: Fasiliteringspenger. Betaling til offentlig ansatt for å få utført en tjeneste som en allerede har krav på. Betalingen er ikke bestikkelse som er ment å endre en beslutning, men å få tjenesten utført raskere enn uten betaling.
• Recursive corruption: Når en offisiell tjenesteperson involvert i korrupsjon forsøker å bestikke den offisielle tjenesteperson som oppdaget han eller henne, og på denne måten unngår sanksjon. Problemet er assosiert med korrupte nettverk.
• Crony capitalism: Kompiskapitalisme. Et begrep som beskriver en økonomi hvor suksess i næringslivet er avhengig av tette relasjoner mellom personer i business-sektoren, offentlige tjenestemenn og politikere. En slik økonomi er preget av favorisering i fordelingen av juridiske tillatelser, statlige bevilgninger, spesielle skattekutt og andre former for statlig intervensjon.
• Autocracy (authoritarian democracy): Autokrati. En styreform der all makt er samlet på én hånd eller hos en gruppe, uten konstitusjonelle eller institusjonelle begrensninger. Termen har sin opprinnelse i den gammelgreske betegnelsen på et eneveldig styre. Et autoritært demokrati vil være et type demokrati uten liberale institusjoner og sterk maktfordeling, der uforholdsmessig mye makt typisk er samlet hos øverste leder.
• Kleptocracy: Kleptokrati. Et politisk system der statlige institusjoner er kontrollert av et nettverk av allierte som misbruker sin autoritet for å øke sin personlige rikdom og makt, på bekostning av landets befolkning. Begrepet er assosiert med betydelige underslag av statlige midler, samt urettferdig allokering av statlig kontrollerte kontrakter og rettigheter.
• State capture: Privat kontroll over myndighetene. Handler om at myndighetene gir fordeler til enkeltgrupper eller en elite på bekostning av samfunnet som helhet, og kan sies å være “fanget” siden beslutningene da er kontrollert av noen utenfor statsapparatet.
• Political corruption: Politisk korrupsjon. Bestikkelser betalt for å påvirke beslutninger til folkevalgte. Begrepet kan også refereres til korrupsjon i forbindelse med demokratiske valg.
• Rent seeking: Opportunistisk adferd. Innsats for å sikre seg økonomiske fordeler uten at det fører til verdiskaping  for samfunnet. Et eksempel er å påvirke reguleringer som sikrer begrenset konkurranse, og således markedsmakt og profitt for de involverte.
• Queue-corruption: Bestikkelser tilbudt for å oppnå en bedre posisjon på ventelisten. Fører til urettferdig allokering av rettigheter, for eksempel å få tilgang til helsetjenester eller å oppnå en eller annen form for lisens.
• Embezzlement: Underslag. Tyveri av statlige midler og verdier som er tiltenkt andre, men som han eller hun kontrollerer. Å stjele statlige midler innebærer misbruk av offentlig autoritet, men strengt tatt er det ikke korrupsjon. Underslag av statlige midler er noen ganger tilrettelagt av korrupsjon, men hender også uten korrupsjon. Når tilbudet av statlige tjenester er begrenset med intensjonen om å sikre bestikkelsesbetalinger (en form for utpressing) kalles det for korrupsjon med tyveri (corruption with theft). Dette visker ut skillet mellom underslag og korrupsjon.

---

Tusen takk til Daniel Flokenes som skrev ut teksten, basert blant annet på kompendiet vi har skrevet sammen i BUS452 Corruption.