Presentasjoner: Fra frykt til fryd

Versjon 2

Før i tiden syntes jeg det var veldig skummelt å presentere. Jeg ble alltid fryktelig nervøs før en presentasjon. Så nervøs at stemmen min skalv. Jeg kunne grue meg i flere uker før jeg skulle holde en presentasjon.

Nå har jeg imidlertid fått et helt nytt syn på å presentere. Det har faktisk blitt noe som jeg syns er gøy og som jeg føler jeg mestrer. Dette endret seg da jeg hadde bachelorkurset SOL1 Psykologi og ledelse på NHH. Da hadde vi flere presentasjoner og en egen presentasjonsworkshop. Jeg fikk et helt nytt perspektiv på hvordan man kan lage og holde gode presentasjoner.

Jeg vet at jeg ikke er den eneste som blir nervøs før en presentasjon. I dette innlegget vil jeg derfor dele hvordan jeg har klart å overkomme frykten. Det jeg ønsker formidle er at absolutt alle kan bli flinke til å presentere, uansett utgangspunkt.

Presentasjonene jeg hadde i SOL1 ble som en stor reise for meg, som begynte et utrolig krevende sted, men endte opp med en fantastisk suksess. I kurset hadde vi to caseoppgaver vi skulle løse i team, og til hver av de måtte vi holde en presentasjon foran en stor gruppe med studenter og studentassistenten vår. I den siste caseoppgaven var det en konkurranse, hvor de fire beste teamene fikk presentere for ledelsen i casebedriften. Ledelsen valgte så ett vinnerteam.

Til den første caseoppgaven vi skulle presentere hadde ikke temaet mitt lagt all verdens innsats i forberedelsen. Vi lagde powerpointen raskt en ettermiddag, og øvde bare hjemme hver for oss. Jeg hadde printet ut manuset mitt i fulltekst, og laget meg jukselapper der alt jeg hadde planlagt å si stod svart på hvitt. Da dagen for presentasjonene kom var jeg som vanlig veldig nervøs. Jeg hadde vondt i magen og hjertebank. Da jeg innså at vi skulle få tilbakemeldinger fra studentassistenten foran alle de andre studentene, ble jeg bare enda mer nervøs. Det viste seg også at studentassistenten jeg hadde var utrolig streng. Når det var vår tur til å presentere tenkte jeg bare at jeg ville ha det fortest mulig overstått. Jeg brukte manuset mitt aktivt, men det som egentlig skulle være til hjelp ble en stor hindring for meg. Faktisk ble jeg bare enda mer nervøs av å se på jukselappene mine fordi det bindte meg til å si nøyaktig det som stod der. Om jeg ikke sa akkurat det som stod, følte jeg at jeg gjorde feil. Siden jeg ble så bundet, var det ingen frihet eller glede i det jeg sa. Jeg ble bare en nervøs robot, istedenfor en engasjert taler. Det til tross for at jeg egentlig var skikkelig engasert i caseoppgaven. Det kom ikke frem i presentasjonen.

Etter presentasjonen skulle vi få tilbakemeldinger fra vår studentassistent. Studentassistenten var faktisk Daniel, som er kjæresten min i dag. Det er imidlertid en historie for en annen dag. Jeg følte det hadde gått veldig dårlig, og det var òg tydelig for studentassistenten. Daniel er også en type person som gir direkte og klare tilbakemeldinger uten å tulle dem inn i ull. Tilbakemeldingene var derfor veldig tøffe å få. Selv om jeg selv visste at vi ikke hadde gjort det bra, var det tungt å få beskrevet i klartekst hvorfor vi mislykkes og hva som måtte endres for å leve opp til Daniels tilsynelatende umulige standard. Da hjalp det ikke så mye at han også hadde sagt jeg hadde et smittsomt smil og at slike smil gjorde det mye lettere å like en presentasjon. Etterpå var jeg så fortvilet at jeg gikk på toalettet og gråt. Jeg følte det aldri ville bli noe håp for meg, siden jeg ble så nervøs i presentasjonssammenhenger.

Etter den første presentasjonen ble først lei meg, men så ble jeg sint. Jeg tenkte: «Argh, jeg skal vise Daniel hva jeg er god for!». Jeg besluttet at jeg skulle vinne casekonkurransen, og ingen skulle få si til meg at jeg ikke var flink til å presentere. Jeg gikk inn i den andre caseoppgaven med den instillingen og fikk med meg teamet mitt til å jobbe beinhardt.

Det året var første året Daniel, og hans medsammensvorne, Håkon, holdt presentasjonsworkshop for SOL1-studentene. Siden vi hadde bestemt oss for å vinne, deltok vi selsagt på workshop-en for å lære alle triksene.

DSC04878
Daniel forklarer ett av sine «triks i Ludo» for hvordan man kan lage en god presentasjon.

I utformingen av powerpointen, tenkte jeg at vi skulle selge en caseløsning til ledelsen i casebedriften. Da må selvfølgelig powerpointen være imponerende og minneverdig, og ikke bare en kjedelig hvit bakgrunn med bulletpoints på. Jeg brukte mye mer tid på å utforme powerpointen, og prosessen var mye mer gjennomtenkt. Jeg hadde skjønt at powerpointen måtte være en god medspiller, heller enn noe som kun stod der i bakgrunnen.

I tillegg til å bruke langt mer tid på powerpointen, brukte vi også svært mye tid på å øve oss på å fremføre. En viktig endring vi gjorde var å øve sammen i teamet, og ikke bare hver for oss slik vi gjorde i den første caseoppgaven. Vi øvde i timesvis, slik at vi fikk godt samspill i teamet. Et annet viktig moment var at vi øvde oss på å ikke bruke manus, slik at vi snakket helt fritt. Jeg hadde laget powerpointen på en slik måte at den tok opp alle de viktigste take-away-ene våre, altså de viktigste poengene vi ønsket at ledelsen skulle sitte igjen med. Da trengte vi faktisk ikke manus. Vi hadde jo jobbet hardt med caseoppgaven, og da var det helt unødvendig å skrive ned ordrett alt det vi skulle si i presentasjonen. Vi kunne jo tross alt caset inn og ut.

Så kom dagen for presentasjonen. Det rare nå var jeg ikke kjente meg nervøs i det hele tatt. Tvert i mot gledet jeg meg, og det tror jeg er første gang i mitt liv jeg har gjort. Grunnen til at jeg ikke var nervøs var at jeg hadde gjort så gode forberedelser, og at jeg nå droppet manus. Med andre ord stolte jeg på meg selv til å faktisk få med de viktige poengene helt på egenhånd. Jeg gledet meg skikkelig til å vise Daniel arbeidet vi hadde gjort. Når vi skulle fremføre oppdaget vi at Therese, som var kursansvarlig i SOL1, også skulle høre på oss. Før jeg hadde fått panikk og tenkt jeg ikke er flink nok til å snakke foran henne, men nå tenkte jeg faktisk «yes, nå kan jeg vise henne også hvor godt vi har jobbet!».

Da det var min tur til å snakke oppdaget jeg at jeg hadde selvtillitt og snakket overbevisende, og at mitt engasjement endelig kom frem. Det var ikke spor av noe nervøsitet. Jeg tenkte: «Wow, er dette her meg!». Nå snakket jeg med den friheten som gode forberedelser og innsikt i caset gir, heller enn å være bundet til å si nøyaktig det som stod i et manus. Det gjorde at jeg sa det som føltes riktig akkurat der og da, heller enn å konstant være redd for at jeg sa et feil ord.

Så var vi ferdig og det var tid for tilbakemelding. Therese var først ut. Hun holdt opp notatboken sin og sa «Den er helt blank, jeg har rett og slett ingenting å kommentere. Det var fantastisk bra!». Deretter var det Daniel sin tur. Før vi begynte hadde jeg tenkt at det kunne bli skummelt, for Daniel var jo han nådeløse studentassistenten. Under presentasjonen hadde han imidlertid bare sittet og smilt. Da skjønte jeg at han likte det han så. Og det gjorde han! Heller enn å forklare oss hva som hadde gått galt og hvorfor det måtte endres, satt han og snakket om hva som hadde gått bra og hvorfor man bør ha mer av det. Nå var det ikke lenger bare smilet som var smittsomt, nå var hele presentasjonen engasjerende og inspirerende.

Det vi ikke visste var at mens vi presenterte hadde Daniel også notert poengsummer for alle teamene. Og vi hadde, som eneste team, fått full score! Vi ble det eneste teamet Daniel mente var godt nok til å sende til finalen. Og i finalen gjorde vi akkurat den samme, godt forberedte jobben. Faktisk øvde vi enda mer før finalen. Og hvordan gikk det? Vi vant!

13198629_10153451432161123_7973795087194269368_o
Her er temaet mitt sammen med Eivind A. Norebø, administrerende direktør i Bookkeeper, etter at vi vant casekonkurransen.

Så hva kan en lære fra min opplevelse? Dette mener jeg er de viktigste poengene:

  • Vær godt forberedt
  • Bruk tid på å lage en god powerpoint
  • Øv på å presentere sammen med hele teamet
  • Dropp manus
  • Tenk på at hvis du virkelig brenner for caset, så vil det smitte på tilhørerne

Alt dette mener jeg vil gjøre en virkelig stor forskjell om du vanligvis er veldig nervøs og føler deg ukomfortabel i presentasjonssammenhenger, og hjelpe deg til å mestre situasjonen.

Det er ikke slik at jeg aldri blir nervøs lenger, for det blir jeg. Nå har jeg imidlertid lært meg at jeg kan mestre situasjonen.


Jeg spurte også Daniel om hva som er hans beste tips for å lykkes når en presenterer.

Daniel: Det første en kan tenke er at alle som hører på ønsker at du lykkes. Ja, det føles flaut om en ikke får det til når en står foran andre, men de andre synes det er awkward også. De er på ditt lag og vil at det skal gå bra.

Det andre en kan tenke på er at om en føler seg nervøs, er det en helt normal og ufarlig stressreaksjon. Jeg har kjempemasse erfaring med å presentere, både for store og små forsamlinger, og jeg kjenner på den stressreaksjonen før jeg starter å snakke. Jeg blir gjerne litt svett i hårkanten, tung i magen og kjenner pulsen går fortere enn vanlig. Og den følelsen er jeg glad for. Det er en følelse jeg har hatt mange ganger og som jeg har blitt «venn» med. For jeg vet det er min naturlige reaksjon på at jeg skal prestere. Om en lærer seg å kjenne sin egen reaksjon kan en begynne å tenke at «dette er ikke skummelt stress eller nervøsitet, det er kroppen som er rastløs og kampklar, og aktiverer seg for å kjempe.» Slik er det nemlig. Stress er egentlig en fin og naturlig reaksjon vi har utviklet for å prestere. Kanskje funker det bedre for å løpe fra løver enn å snakke med klar røst, men reaksjonen er der fordi kroppen skjønner at det skal skje noe viktig. Slik sett er det bra en er litt nervøs. Det betyr at en bryr seg!

DSC04873
Daniel er kampklar.

Det tredje er å bruke alle muligheter en får til å eksponere seg, trene og få tilbakemeldinger. Det er da en blir bedre. Den stressreaksjonen jeg snakket om forsvinner så snart jeg åpner munnen, for da havner jeg «i sonen». Da gjør jeg noe jeg har gjort så mange ganger og er så sikker på, at det flyter automatisk. På samme måte som en som er knallgo på slalom når de setter utfor bakken eller når en som elsker å synge treffer første noten. Det er deilig. Men for å komme dit må en trene masse. En faller mange ganger i slalombakken før det blir bra. Og det er helt greit! Slik er det med å presentere også. 

4 kommentarer om “Presentasjoner: Fra frykt til fryd

  1. Dette var et kjempebra innlegg! Det var virkelig kjekt å lese om progresjonen din rundt det å presentere caseoppgavene, og at du endret holdningen din fra å hate å presentere til å ta utfordringen med glede.

    Eg husker for min egen del at det var en stor forskjell fra hvordan eg presenterte på ungdomsskolen og videregående. På et tidspunkt bestemte eg meg for å øve på det som eg ønsket å lære meg og ikke ha noen form for manus, finne en måte å holde rekkefølgen på sånn noen lunde (gjerne ved å bruke power point med bilder og litt tekst) og så stole på at eg kan det eg snakker om – og at eg har lært noe som eg kan presentere for andre. Og at dersom det var noe viktig eg glemte, at eg kunne legge til når eg var ferdig eller få spørsmål om det. Spørsmål etterpå er ikke slummelt for min del, i de fleste tilfeller, nettopp fordi eg prøvde mitt beste og om det er noe eg ikke vet på svaret på etterpå med spørsmål så er det OK å si at eg ikke vet noe. Etter presentasjoner får eg ofte tilbakemelding om at eg så mindre nervøs ut enn eg følte meg, men at eg beveger mer for mye. Det er alltid noe å jobbe med for å bli bedre ~

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s