Finale, farse og fortjente vinnere: Min reise gjennom NM i Økonomi

Denne helgen var det finale i NM i Økonomi, og jeg var med! I dette innlegget vil jeg beskrive reisen gjennom finaledagen for meg og mine teammedlemmer, Daniel og Stine.

NM i Økonomi arrangeres av Econa og går over to innledende runder før finale og superfinale. Den første runden består av en multiple choice-test over internett. Denne runden ble overraskende utfordrende for oss, for vi hadde avtalt å sitte sammen på skolen, men Daniel ble syk og var derfor bare med over telefon. Likevel karret vi oss til den sjette høyeste poengsummen av alle deltakerne! I andre runde måtte teamene som gikk videre besvare oppgaver i regnskap og finans. Denne viste seg å bli skikkelig utfordrende, da det var liten tid og ingen av oss husket formelen for omløpshastighet, noe som var avgjørende i en av oppgavene. Vi klarte likevel å svare nok riktig til å bli blant de ti beste lagene, på en delt niendeplass! Phew! Og med det var vi kvalifisert for finalen, som fant sted på NTNU.

f00000103
Finalen ble avholdt i flotte lokaler på NTNU Handelshøyskolen.

Econa spanderte reisen til og oppholdet i Trondheim. Vi dro rett fra forelesning i korrupsjon til Flesland, og så bar det videre til Værnes, og deretter Scandic Lerkendal hotell. Der ble vi godt tatt i mot av representanter fra Econa, tildelt soverom og fikk servert god middag. Menyen var enkel: Burger eller vegetarburger.

Etter en god natts søvn startet alvoret. Vi passet på å stå opp tidlig og få i oss en god frokost, for finaledagen var proppet med program fra ni om morgenen til sent på kveld. Jeg følte meg litt nervøs, men samtidig kampklar. Jeg var skikkelig motivert for å beskytte æren til skolen min, vise at jenter også kan økonomi, og mest av alt føle at jeg mestret en så stressende konkurransesituasjon. Jeg merket også at Daniel var i kampmodus. Han er vanligvis tøysete, teit og høylydt, men fra det øyeblikket vekkerklokken ringte virket han besatt og dypt konsentrert.

f00000067
Klar for finaledag!

Første punkt på programmet var et 45 minutters kurs i retorikk. Det var skikkelig bra og jeg lærte kjempemasse! Hun som holdt det var skikkelig flink og det var mange verdifulle tips å ta med seg videre til finalecaset. Det var også litt komisk da hun først spurte hvor mange som hadde hørt om retorikk, og de fleste rakk opp hånden, men da hun spurte hvem som bruker retoriske grep i presentasjoner rakk kun Daniel opp hånden. Jaja, han er jo SOL-kongen.

f00000071
Tid for retorikkurs. Jeg tok flittige notater som jeg er sikker på at jeg vil bruke igjen senere.

Etter retorikkurset var det klart for første del av finalen. Vi fikk utdelt kortcase av BDO bestående av flervalgsoppgaver innen finans hvor vi måtte sette ring rundt riktig alternativ. Det var gøy og vi følte vi klarte mye. Heldigvis at jeg er student-assistent i BED3 Investering og Finans, slik at jeg holder meg oppdatert på opsjoner og aksjeprising, for det ble kjempenyttig! Vi visste at vi hadde en lang vei å gå om vi skulle ha sjans til å vinne, siden vi startet dagen på delt niendeplass, men var i det minste sikre på at sjansene ikke hadde blitt dårligere etter BDO-caset.

f00000113
Fornøyde jenter etter at første del av finalen er unnagjort. Dette er forresten Stine, som er teamets regnskapsekspert.

Den gode følelsen var ikke helt ubegrunnet, for vi hadde klatret til åttendeplass. Det var ikke store avstanden opp til førsteplassen og enda kortere til fjerdeplassen. De fire beste etter hovedcaset gikk videre til superfinalen på kvelden, så vi måtte klare minst fjerdeplass. Vi fikk vite at hovedcaset utgjorde potensielt 175 poeng og vi trengte bare cirka 30 poeng bedre enn konkurrentene for å være sikker på førsteplass. Vi visste at konkurransen var beinhard, men var samtidig også sikre på at vårt største fortrinn lå i hovedcaset, så tilsynelatende var ingenting avgjort.

Etter en lang lunchpause var det endelig klart for hovedcaset. På forhånd hadde vi blitt fortalt at det var den aller viktigste delen av konkurransen og at det var der alt ble avgjort. Arrangørene fra Econa forklarte oss entusiastisk at alt kunne snus på hodet. Og det var akkurat det vi satset på. Hovedcaset var et typisk strategisk business case, hvor vi ville få en problemstilling, litt tid på å forberede oss og deretter måtte presentere løsningen vår for en jury. Det virket kjempe-skummelt å skulle presentere et case nesten uten forberedelse. Som jeg har fortalt tidligere i dette innlegget trenger jeg god tid på forberedelse for å føle meg komfortabel. Vi hadde imidlertid to hemmelige våpen. Det første var forberedelsene våre. Vi hadde brukt mye tid på å gjøre research om Danske Bank, som vi visste ville være casebedriften. Det andre var Daniel, som har representert NHH på internasjonal casekonkurranse. Mens Stine og jeg var nervøse og usikre på hvordan vi skulle gå frem, var han en klippe; fullstendig fokusert på å finne løsninger og tilsynelatende upåvirket av situasjonens alvor.

f00000133
Daniel pønsker på strategier.

Det var tre caseoppgaver om Danske Bank å velge mellom. Vi fikk velge i rekkefølge etter hvordan vi lå an med poengscore og kun fire kunne velge samme case. Det var spesielt ett av alternativene som pekte seg ut for oss, så vi ventet i spenning mens teamene foran oss valgte. Heldigvis var det bare tre andre team som valgte oppgaven vi ville ha, så vi fikk ønsket vårt, nemlig å se på hvilke strategiske hensyn Danske Bank må ta for å forbli relevant for den yngste generasjonen. Interessant nok valgte alle tre lagene fra NHH akkurat denne oppgaven.

Skjermbilde 2019-03-30 kl. 19.43.44
Forsiden til presentasjonen vår. Vi startet med å sitere Bill Gates: Banktjenester er essensielle, men banker er det ikke.

Etter at oppgavene ble fordelt ble alle teamene plassert på hver sine grupperom. Vi hadde to timer på å lage en presentasjon, og deretter ytterligere en halvtime hvor vi kunne øve, men ikke gjøre endringer på presentasjonen.

f00000135
Vi er fokuserte og konsentrerte (og har spist Kvikk Lunsj).

Vi jobbet knallhardt og fikk spikret sammen en presentasjon vi var veldig fornøyde med. Det var litt panikk på slutten, da vi skulle sende inn presentasjonen vår. Først skulle jeg sende inn, men fikk ikke til å konvertere filen og så hang Stine sin mac seg opp. Og Daniel hadde forsvunnet på do. Heldigvis løste det seg og Stine fikk sendt inn en versjon av presentasjon med riktig formatering i siste liten.

Skjermbilde 2019-03-30 kl. 19.44.19
Slide fra presentasjonen. Selv om vi hadde dårlig tid klarte jeg å lage slides jeg var skikkelig fornøyd med!

Etter at presentasjonen var levert og vi hadde brukt opp halvtimen med øving, startet den virkelige ventetiden. Alle teamene ble samlet utenfor auditoriet hvor presentasjonene skulle holde sted. Der skulle vi vente til det var vår tur, og fikk streng beskjed om at vi bare skulle mingle og småprate, ikke samarbeide om øving.

Ventetiden var tøff. Jeg gruet meg skikkelig. Det var ikke bare de fire i juryen vi skulle presentere for, men hele årsmøtet til Econa. Vi fikk ta en titt på auditoriet på forhånd, slik at vi kunne forberede oss på hvordan det ville være å stå der. Det var utrolig nyttig. Da kunne jeg stå der og tenke at «her skal jeg stå og prate». Jeg kunne visualisere hva jeg skulle gjøre, noe som gav en overraskende trygghet. Like fullt var jeg kjempenervøs.

Daniel forsikret oss igjen og igjen om at nervøsitet er bra. At man er aktivert betyr bare at man bryr seg, at man er kampklar. Han også kjente det i magen, selv om han sto rakrygget og smilte, som om han ikke hadde noen bekymringer i hele verden. Jeg skjønner ikke hvordan han klarer det!

Mens vi ventet kom også en dame fra Econa bort til oss. Det var Kristin Ølberg, som er karriererådgiver. Hun var kjempehyggelig og delte generøst med tips om hvordan vi kunne mestre situasjonen. Hun fortalte blant annet at vi skulle puste dypt med nesen, for da fikk vi frontlappen i hjernen i gang. Det er den «nyeste» delen av hjernen og hjelper med å være rasjonell og fokusert, i motsetning til den følelsesladde reptilhjernen som tar overhånd om man puster fort med munnen, slik en hund gjør. Tipsene hennes hjalp meg til å føle meg mer selvsikker og gav meg en skikkelig girlpower-følelse. Nå skulle vi jentene (og Daniel) vise hva vi var gode for!

Så endelig var det vår tur. Vi ble ledet inn i auditoriet og skulle presentere. Daniel ledet oss an og insisterte på at vi måtte håndhilse på juryen, for å skape et godt førsteinntrykk. Med det unnagjort hadde vi syv minutter på oss til å presentere vår løsning, og så to minutter til spørsmål. Ni minutter til sammen. Ni minutter på å vise hva vi kunne, hva vi hadde forberedt, hva vi var gode for.

Skjermbilde 2019-03-30 kl. 19.44.03
Slide fra presentasjonen. Vi skapte en «burning platform» ved å illustrere hvordan bankenes lønnsomhet kunne bli spist opp i begge ender om de satt stille i båten.

Når jeg først sto der, foran publikum, føltes det ikke så skummelt likevel. Jeg var så stolt over presentasjonen vår og følte meg overraskende selvsikker. Jeg fortalte meg selv at nå gjelder det, nå skal vi vise hva vi kan. Vi har syv minutter på oss, og så er det over. Og jeg visste at vi hadde så gode slides at uansett hva som skjedde så kunne jeg bare sende et kjapt blikk på dem og så visste jeg hvor i historien jeg var.

I spørrerunden ble det kun tid til ett spørsmål. Daniel fikk salen til å le ved å poengtere at vi økonomer strengt tatt er blant dem som fester og reiser mest, så de er en passende målgruppe for forslaget vårt. Mens vi stod der følte jeg meg bare utrolig stolt. Jeg var stolt av meg selv og jeg var enda mer stolt av teamet. Jeg følte vi hadde gjort en knakendes god presentasjon!

Allerede mens vi gikk opp trappen i auditoriet for å finne et sted å sitte kom de første komplimentene. Jeg var bare helt utrolig glad. Hvem skulle trodd at tilskuerne kom til å like hva vi hadde å komme med så godt? Kunne det være håp om at alt virkelig snudde seg og vi klatret nok i rangeringen til å nå superfinalen? Det var skummelt å tenke, men samtidig var det umulig å ikke tenke det. Mens vi satt og så de siste teamene presentere bare økte forhåpningene. De var flinke og hadde tydelig gjort sin research, men jeg følte vi var i en annen liga. Der de sto bak kateteret eide vi hele scenen. Der de kom med en tørr situasjonsbeskrivelse fortalte vi en overbevisende historie om en verden i endring. Og mest av alt, vi hadde tenkt utenfor boksen. På forhånd hadde ett av jurymedlemmene rådet oss til ikke å «tenke som en bank».

f00000119
Nailed it!

Etter casepresentasjonen hadde vi høye forventninger. Vi følte at presentasjonen hadde gått strålende, og det var tilbakemeldingene vi fikk også. Selv ansatte i Danske Bank som hadde vært tilskuere kom bort og gratulerte oss spesielt med gjennomføringen. Og vi hadde jo sett to av teamene som lå best an poengmessig, som vi måtte ta igjen, og var ikke i tvil om at vi hadde gjort en bedre presentasjon.

Kunngjøringen av de fire superfinalistene kom på starten av banketten på kvelden. Superfinalen ville finne sted på scenen mellom forrett og hovedrett, hvor de fire beste teamene skulle konkurrere på en økonomi-kahoot. Teamene ble plukket basert på aggregert poengsum fra alle de foregående rundene. Likevel, vi hadde alltid fått høre at hovedcaset var det viktigste. Alt kunne snus. Vi hadde troen. Andre team vi snakket med hadde til og med troen på oss. Så kom konvolutten med de utvalgte teamene opp på scenen.

Stemningen var høy da lagnavnet Free Lunch ble lest opp. De var et av de andre NHH-teamene og vi heiet selvsagt på dem nesten like mye som på oss selv. De hadde vært i finalen året før også, så kanskje det endelig skulle bli deres tur!

Men så kom nedturen. Fire lag var blitt lest opp. Vi var ikke blant dem. Ingenting hadde snudd. Det var teamene med høyest poengscore før finalen som fløt videre inn i superfinalen, som om det ikke hadde vært noen case-presentasjon i det hele tatt. To av teamene som ble lest opp var nettopp de teamene vi hadde sett på og tenkt at disse er vi bedre enn. Daniel satt med steinansikt. Stine sendte oss flakkende blikk, som om hun ikke helt forsto. Jeg følte meg som et korthus som blir blåst overende av en uskikkelig unge. Som om alt det møysommelige arbeidet vi hadde gjort var for absolutt ingenting og ble feid bort av en meningsløs urettferdig prosess. Hvordan kunne det være sant?

Grunnen var ganske enkel: den aggregerte poengscoren. Vi fikk høre gang på gang at hovedcaset telte mest. At alt kunne snu. Men ingenting snudde. For det var flere poeng å hente i de to første delene av konkurransen enn i finalen og juryen var åpenbart ikke villig til å bruke poengskalaen aktivt nok til å gjøre opp for det. Det føltes helt meningsløst at vi i det hele tatt deltok i finalen og brukte så mye tid og energi på å prestere, når det uansett var teamene med best utgangspunkt fra de første rundene som nådde toppen. Free Lunch endte opp som velfortjente vinnere av superfinalen, etter å ha vært blant de beste i hver eneste runde, men vi hadde håpet å være der oppe på scenen og utfordre dem til siste spørsmål var besvart. Slik ble det ikke. Til vår store vantro hjalp det ikke at vi gjorde en fantastisk casepresentasjon, for vi hadde ikke husket formelen for omløpshastighet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s