De siste dagene har vært helt surrealistiske. På bare noen timer ble alt snudd på hodet, og hverdagen er ikke lenger til å kjenne igjen. Det har tatt meg flere dager å lande etter  at regjeringen innførte de mest inngripende tiltakene som vi har hatt i fredstid. NHH har stengt dørene for første gang siden 1940. Forelesninger og undervisningsopplegg er avlyst.  I en slik tid som dette føles det imidlertid ikke viktig å tenke på studiene i det hele tatt. Det føles det mer viktig å følge med på nyhetene for å holde seg oppdatert på situasjonen, samt å ta vare på alle nære og kjære.

Jeg hadde gledet meg til dette semesteret lenge. Planen var at jeg skulle bruke mitt siste semester på masterstudiet på å skrive en spennende masteroppgave om innføringen av et nytt styringssystem på Haukeland. Masterpartneren min, Daniel, og jeg hadde nettopp finpusset på problemstillingen og avtalt intervjuer med både økonomisk og helsefaglig personell på Haukeland. Alt så lovende ut. Men så spredte koronaviruset seg som ild i tørt gress. Antall smittede økte eksponentielt fra dag til dag. Det som tidligere var en epidemi ble erklært en pandemi. Forståelig nok har ikke sykehusene tid til studenter midt oppi en slik krisetid. Intervjuene våre ble derfor avlyst. Med det røk en viktig datakilde som masteroppgaven vår bygger på.

I dag har vi brukt dagen på å finne ut hvordan vi kan redde masteroppgaven i havn til tross for at intervjuene utgår. Vi har måtte endre mye på oppgaven vår, og akkurat nå føles det som at resultatet ikke blir like bra som vi hadde tenkt i utgangspunktet. Vi hadde høye ambisjoner for de empiriske undersøkelsene våre, men nå blir det en mer teoretisk, litteratur-basert tilnærming.

Samtidig var Daniels første reaksjon at «ok, men dette klarer vi. Vi kan justere oss så det går det bra». Han har heldigvis en ukuelig optimisme selv i denne situasjonen, noe som er en stor hjelp og støtte (og litt irriterende innimellom). Vi skal nok få levert en masteroppgave i løpet av juni, men det vil kreve mye arbeid fremover ettersom vi må starte litt på nytt.

For noen uker siden skrev jeg dette innlegget der jeg la frem planene for bloggen denne våren. Jeg innser nå at det kanskje blir vanskelig å finne tid til å skrive alle innleggene som tidligere ble annonsert på grunn av ekstraarbeidet vi får med masteroppgaven. Dessuten har jeg ikke lenger tilgang på scanner nå som skolen er stengt, noe som betyr at jeg heller ikke får lagt ut nye dokumenter på bloggen slik jeg hadde planlagt.

På den andre siden håper jeg at bloggen min kan bidra med noe positivt i tiden fremover. Eksempelvis håper jeg at dokumentene som allerede ligger tilgjengelig her kan komme spesielt til nytte i tiden fremover. Merk at nye digitale dokumenter utarbeidet i fagene jeg er studentassistent i vil bli lagt ut på bloggen fortløpende. Vi vet jo ikke hvor lenge skolen vil være stengt, men per nå ser det ut til at mye av læringen må skje på egenhånd hjemme heller enn i gruppetimer og orakeltimer. Da håper jeg at dokumentene mine vil være en ekstra hjelp.

Da jeg for første gang hørte om koronaviruset tidlig i januar tenkte jeg at det ikke ville angå meg. Så feil man kan ta. Det er vel ingen overdrivelse å si at koronaviruset nå berører oss alle, på små eller store måter. Samtidig har jeg troen på at vi klarer å ri stormen. Det har vært oppløftende hvordan politikere på tvers av det politiske spekteret har stått samlet om at vi skal vise solidaritet, vise omsorg for hverandre og finne felles løsninger. Det er i slike situasjoner det norske virkelig får skinne: Tillit og dugnad.

Som Erna Solberg så fint sa: «Vi skal ikke ta på hverandre, men vi skal ta vare på hverandre».