Dette er del 2 av 2 i Daniel Flokenes sitt gjesteinnlegg om myter rundt fagområdet strategi og ledelse (SOL). Del 1 kan leses her. 

---

I første del advarte jeg om at dette kom til å bli et lang innlegg, og rundt 3 000 ord senere er det vel bare å konstatere at jeg fikk rett. Denne andre delen kommer til å være litt kortere. Den sentrale utfordringen som ble tatt opp i forrige del er hvorvidt vurderingene (spesifikt, karaktersettingen) er vilkårlig og uprofesjonell, eller basert på konkrete og konsekvente prinsipper. I dette innlegget løfter vi blikket fra karakterer og stiller spørsmål ved selve pensumet i SOL-fagene.

Første del skrev jeg med en viss frustrasjon. Det er ingenting som berører studenter så sterkt som karaktersetting. Neil deGrasse Tyson skal ha sagt at studenter jukser på eksamen fordi skolesystemet verdsetter karakterer mer enn studenter verdsetter læring. Eller for å si det som en økonom: Studenter har sterkere insentiver for å optimere karakterer enn å maksimere læring. Slik sett er det få ting som er så problematisk som vilkårlige karakterer. Samtidig kan insentivene gi vridningseffekter slik at studentene er mer opptatt av å klage på karakterer, uavhengig av om de er riktig og konsekvent, eller uriktig og vilkårlig, enn å faktisk lære seg fagene.

Men det løfter opp et annet spørsmål. Hvorfor skal vi i det hele tatt lære fagene? Gir det kvalitetskunnskap og innsikt? Er det relevant? Det er langt mer interessante spørsmål, etter mitt syn, og det er hva jeg skal dykke ned i nå. Først vil jeg hurtig gå gjennom noen myter om pensum i SOL-fagene som dukker opp overraskende ofte. Deretter vil jeg gå mer grundig inn de vitenskapelige belegget for SOL-fagene. Her vil jeg snakke litt generelt om vitenskapelig metode innenfor økonomifag, som kan være interessant uansett hva du mener om SOL. Avslutningsvis vil jeg se på hvorfor SOL-fagene faktisk er relevante.

Pensum er tull

Her følger noen myter eller påstander om SOL-fagene som jeg har sett gjentatt mange ganger.

Foreleserne plukker bare det pensumet de selv liker

En kritikk jeg har hørt mot SOL-fagene, og kanskje spesielt SOL2 er at foreleserne er enig eller uenig i deler av pensumboken. Det kan virke som om foreleserne har sine meningen og sine favoritteorier, og disse blir fremhevet. Jeg vet ikke om forelesere plukker favoritter, men at de vektlegger forskjellig er nok helt sant, og burde heller ikke være en overraskelse.

Selv i så tradisjonsrike fag som vi lærer om her på NHH strides de lærde stadig. Dette er ikke unikt for SOL. Ikke bli overrasket om en foreleser lærer dere å regne ut likviditetsgrad 1 og 2, og så kommer neste foreleser og sier at slike finansielle nøkkeltall i beste fall kan brukes med omhu.

Alt blir overkomplisert

Generelt i samfunnet er det mattefaget som blir anklaget for å overkomplisere. På NHH er det tydeligvis SOL-fagene som får stempelet. Foreleser (eller lærebok) bruker unødvendig avanserte ord og innviklede setninger. Heller ikke dette er unikt for SOL.

Før eller siden vil du møte på en artikkel som er nærmest uleselig uansett hvilken fagretning du velger. Jeg har vært i forelesninger hvor foreleser må utlede den samme økonomiske modellen tre forelesninger på rad fordi ingen forsto ham de første gangene. Det betyr selvsagt ikke at faget er dårlig eller at den økonomiske modellen er teit. Tvert imot, jeg synes begge var kjempeinteressante og om du spør vil jeg gladelig finne en tavle og utlede modellen for deg. Det eneste det betyr er at foreleseren ikke kommuniserte godt nok. Av en eller annen grunn brukes kritikk som dette likevel som et argument mot SOL-fagene spesifikt, heller enn for bedre pedagogisk kursing av forelesere generelt.

Teoriene er banale selvsagtheter

En annen kritikk jeg har hørt flere ganger er at teoriene er banale selvsagtheter. At «alle forstår jo dette, så hvorfor skal vi bruke tid på det i et fag». Det finnes sikkert noen forskere som sukker oppgitt eller snur seg i graven av dette – her har de brukt karrieren sin på å fremstille noe så enkelt som mulig at selv en lekmann kan forstå konseptet, og så blir de kritisert fordi det er så lettfattelig?

Samtidig synes jeg det er litt skummelt. Realiteten er nemlig at selv de mest banale innsiktene fra SOL-fagene ikke alltid settes ut i praksis. Forrige semester hadde jeg faget STR425 Forhandlinger. En sentral innsikt i dette faget er at en lykkes bedre i forhandlinger dersom en forbereder seg systematisk. Ja, det er vel åpenbart, sant? Hva skal en med NHH-utdanning om alt en blir presentert med er slike banaliteter?

Forskning viser imidlertid at det er vanlig at toppledere går inn i forhandlinger ikke bare med mangelfulle forberedelser, men uten å ha forberedt seg i det hele tatt.

Den dagen alle ledere intuitivt tar beslutninger ved 1. beskriv problemet 2. finn alle mulige løsninger og 3. velg den beste løsningen, så er det godt mulig at slike fremgangsmåter ikke lengre vil bli nevnt i forelesning. Men enn så lenge tar mange ledere beslutninger uten å følge stegene beskrevet over, selv om de har vært i forelesninger hvor fremgangsmåten ble nevnt. Dagens ledere mislykkes* med å gjøre ting som er så åpenbart nyttig at det beskrives som banale selvsagtheter, selv etter å bli undervist i dem!

Enn så lenge burde med andre ord vi studenter være ydmyke. Ja, ting virker gjerne innlysende når de blir presentert på papiret, men det er noe helt annet å sette det ut i livet. Hvis vi har brukt tiden på å latterliggjøre og nedsnakke det åpenbare, kommer vi i alle fall ikke til å mestre det alt det som er mindre åpenbart. Så langt kommer vi neppe.

*Dette er litt urettferdig mot dagens ledere. Det er ikke nødvendigvis inkompetanse eller vondt vilje som hindrer dem, slik jeg kanskje impliserer over, men de praktiske eller politiske realitetene i deres organisasjon. Det indikerer imidlertid bare at SOL-fagene er enda viktigere og mer relevant, som jeg vil komme tilbake til.

Teorien i SOL-fagene er ikke vitenskapelig eller empirisk

Litt av grunnen til at jeg gikk hurtigere gjennom noen av kritikken eller mytene knyttet til SOL-pensum er at jeg vil skrive mer i dybden om hva som ligger bak pensum. Når SOL-fagene blir beskrevet som «svada» er det nemlig også mer dyptliggende enn at læreboken overkompliserer eller at enkelte av modellene er banale. I ideen om at SOL er svada ligger det en dypere mistro til det empiriske og til syvende og sist vitenskapelige grunnlaget for fagene.

For de mest høyrøstede kritikerne av SOL-fagene er det ikke bare slik at en foreleser er håpløs eller at artiklene er teite, men at fagene er fundamentalt virkelighetsfjerne og unyttig. Eller i det minste at fagene slik de blir undervist bare er noe luftig og svevende uten en tydelig kobling til hvilke utfordringer vi som økonomer og ledere vil møte i arbeidslivet. Jeg vil komme tilbake til relevansen til SOL-fag, men først vil jeg gå dypere inn i om SOL-fagene har et empirisk belegg, og hva det eventuelt har å si.

La meg først meg kort forklare hvordan mye av kunnskapen innen fagene vi lærer på skolen har oppstått. For å gjøre det kan det være nyttig å definere empiri. Empiri kommer fra gresk «empeirikós» som betyr erfaringsmessig. Det handler altså om kunnskap basert på observasjoner fra virkeligheten, heller enn matematiske eller filosofiske resonnementer. Noen av de mest toneangivende filosofene fra antikkens Hellas, slik som Platon, var mest opptatt av matematiske (spesielt geometriske) og filosofiske resonnementer.

Mange av de mest grunnleggende økonomiske teoriene vi lærer i løpet av bachelorgraden er utviklet kvalitativt, med en metodikk som Platon antakelig hadde hatt sansen for. Typisk har dette skjedd ved at dyktige og kreative økonomer har gjort antakelser om verden, og så bygget matematiske modeller basert på disse antakelsene. Disse teoriene er altså ikke empiriske, men rent matematiske. Det er også derfor jeg beskriver dem som kvalitativ heller enn kvantitativ.

I ettertid har imidlertid disse antakelsene og modellene blitt testet empirisk, ved både kvalitative og kvantitative metoder. Slik har vi både kognitive verktøy basert på rasjonelle, perfekte markeder, og empiri fra eksempelvis atferdsøkonomiske eksperimenter om når homo economicus blir overkjørt av den virkelige verden.

Kvalitative, teoretiske tilnærminger kan være meget nyttige. Betrakt for eksempel Modigliani-Miller-teoremet, som alle som tar finans på masternivå burde være godt kjent med. På sitt enkleste nivå sier teoremet at to identiske selskap som er finansiert ulikt likevel er like mye verd. Det finnes ikke empiri som støtter dette. Både fordi en kan observere at forskjellig finansiering påvirker verdsettelse, men også fordi det i praksis er veldig vanskelig å teste empirisk: Det finnes ikke mange selskaper som er helt like, bortsett fra hvordan de finansieres!

Modigliani-Miller er likevel meget nyttig, siden en kan starte med det forenklede, «idealiserte» teoremet og bygge ut nye proposisjoner. Slik kan en få et rammeverk for å forstå hvorfor selskaper verdsetter annerledes avhengig av hvordan de finansieres. Hver endring i forutsetningene skaper også endringer i resultatet – når en innfører skatteskjold fra gjeld, kan en se hvordan det vrir opp verdsettelsen av selskaper med mye gjeld, og når en innfører risikoen for konkurs kan en se hvordan det vrir verdsettelsen nedover igjen.

Rent generelt er rekkefølgen jeg har beskrevet over vanlig innenfor vitenskapen. En starter med noe kvalitativt, enten i form av matematiske modeller eller spesifikke casestudier. Det gir en spesifikk innsikt. Gitt disse forutsetningene, eller i denne spesielle situasjonen, så skjer dette. Slike spesifikke innsikter kan brukes til å bygge hypoteser og teorier. Neste steg er da normalt å teste disse hypotesene og se om teoriene gjelder generelt. Det er i dette trinnet kvantitativ metode ofte kommer inn.

Det er verd å merke seg at hvor empirisk forskningen er ikke avhenger av om den er kvalitativ eller kvantitativ, i seg selv, men om det innebærer å observere virkeligheten eller ikke. Modigliani-Miller er ikke empirisk, men veldig mye empirisk forskning er basert på og bygger på de teoretiske innsiktene til Modigliani-Miller.

Enkelte teorier innenfor SOL-fagene har lignende opphav. Teoretiske innsikter fra mikroøkonomi har eksempelvis lagt grunnlaget for empirisk forskning innenfor strategi, konkurranseanalyse og markedsføring. Innenfor strategi og ledelse, og spesielt ledelsesdelen er det imidlertid mer vanlig at også den utforskende, vanligvis kvalitative delen av forskningen også er empirisk.

Typisk dannes nye teorier innenfor SOL-fagene ved at forskere observerer utvalgte case, eksempelvis hva som skjer i spesifikke situasjoner, i organisasjoner, i team eller hvordan individer handler og tenker. Siden atferden observeres i den virkelige verden, heller enn å modelleres matematisk er dette empiri. Den teoretiske innsikten fra slike casestudier blir så gjerne utviklet videre gjennom kvantitative metoder. Dette kan eksempelvis være eksperimenter eller spørreskjema (merk at for å gjøre noe kvantitativt må en gjerne vite noe på forhånd: En trenger kunnskap om hvilke spørsmål som er relevant i spørreskjemaet). Forskere innenfor strategi og ledelse benytter seg gjerne mye også av andre kvantitative data, slik som finansielle data.

Dette samspillet mellom kvalitativ og kvantitativ metode, basert på empiri, gjør at forskere på strategi og ledelse kan få både spesifikke og generelle innsikter. På bakgrunn av forskningen kan jeg eksempelvis si at transformasjonsledelse fungerer bedre enn transaksjonsledelse (men en blanding er best). Det er ikke en magefølelse, men en slutning basert på omfattende, tallfestet empiri.

Eller jeg kan si at monetære insentiver, slik som bonusordninger, har positiv effekt i rundt 60 % av tilfellene som er forsket på. Og enda viktigere: Jeg kan si noe om mekanismene som gjør at innimellom hjelper det å gi folk bonus, mens andre ganger er det bare til skade.

Selv om det er mange ubesvarte spørsmål (og hver ny forskningsartikkel stiller gjerne flere spørsmål enn den svarer), vet vi etter hvert ganske mye om hva som gjør at enkelte ledere lykkes bedre enn andre. Basert på solid, empirisk forskning finnes det fremgangsmåter og metoder som andre ledere kan læres opp i, slik at de også lykkes. Det er det som er hensikten med SOL-fagene.

SOL-fagene er ikke relevante

Og så kommer vi altså til den store elefanten i rommet. Hensikten med SOL-fagene. For hva skal vi økonomer med strategi og ledelse, egentlig? Det er et spørsmål som jeg har overhørt flere ganger, og det går knapt en eksamensperiode forbi uten at en venn av meg viser meg en haug med innlegg på Jodel om hvor meningsløse og irrelevante SOL-fagene er.

Marit har vært studentassistent i en haug med BED- og MET-fag (dere kan for øvrig lese om det i dette intervjuet). Så jeg spurte henne om hun noen gang har måtte forsvare fagenes eksistens og relevans. Det kunne hun ikke huske. Tydeligvis er det enkelt for NHH-studenter å forstå hvorfor vi burde lære om styringssystemer, hvorfor vi bør kunne litt statistikk eller hvorfor det er en fordel om vi kan gjøre en investeringsanalyse. Det er bra!

Som studentassistent i SOL-fag får jeg imidlertid til tidvis spørsmål om hvorfor strategi og ledelse er viktig. Svaret kommer lett om en tenker seg om. Kodak og Blockbuster gikk ikke ad undas fordi de ikke forsto forskjellen mellom standardkost og ABC. Erna Solberg har ikke klart å holde høyresiden samlet i regjering ved å være rå på lineær regresjon (i førsteutkastet la jeg til «enn så lenge…», men så klarte IS endelig å styrte en vestlig regjering). Lego gikk ikke fra konkursens rand til å bli verdens største leketøysprodusent ved å maksimere Sharpe-ratioen. Apple knuste ikke Nokia og bygget verdens mest verdifulle merkevare takket være et riktig oppsatt finansregnskap. Det var ikke derivasjon og integrasjon som hjalp meg gjennom «mestringsøvelser» i Forsvaret.

Før jul ble jeg vist et innlegg på Jodel hvor det ble påstått at SOL-fag har null relevans med mindre en vil jobbe med strategi, markedsføring eller HR. Jeg måtte smile. Det er jo sant. Det er bare det at enhver som sitter i en toppledergruppe jobber strategisk. Som mellomleder slipper du ikke unna forvaltning av menneskelige ressurser enten du vil eller ei. Og om CFOen ikke har noe konstruktivt å si om selskapets merkevareportefølje er det ikke lenge før hun kan erstattes med en datamaskin.

Veldig mange økonomer får også jobber knyttet til styring, eksempelvis som controllere. Det er veldig forskjellig hva en controller gjør – det kan være alt fra en glorifisert regnskapsfører til å være en «endringsagent i ledergruppen». Den generelle trenden er imidlertid at det stadig oftere, i stadig flere bedrifter forventes at controlleren ikke lengre skal fokusere på finansregnskap og passivt rapportere resultater. Tvert imot blir det viktigere og viktigere med forretningsforståelse og kommunikasjonsferdigheter. Altså hva en lærer i SOL-fagene. Arbeidsoppgaver er gjerne knyttet til strategi og styring.

Strategi og styring er også hva konsulenter ofte hyres inn til å hjelpe med. Mange økonomistudenter drømmer om å bli konsulenter, spesielt hos de fire store, og mange av dem vil nok fort merke at de har et kjempefortrinn om de har gode presentasjonsferdigheter eller er røvere på strategicase. Det er ikke så rart. Se for deg at konsulentselskapet du jobber i får som oppdrag å hjelpe med en sammenslåing av to store selskaper. Den finansielle siden, inkludert verdsettelse, strukturering av eierposter og så videre, er selvsagt kjempeviktig. Samtidig er utfordringene der normalt små sammenlignet med å få menneskene i to forskjellige organisasjoner, med forskjellig kultur, verdier og hierarkier til å fungere sammen. Sistnevnte er også langt viktigere for at sammenslåingen skal bli lønnsom. Og da trenger vi innsikt fra SOL-fagene.

Det kreves at SOL-fagene klarer å formidle sin relevans. Jeg håper jeg har formidlet ørlite grann av denne relevansen her. Det prøver foreleserne også til stadighet. De skøyter imidlertid i oppoverbakke hvis vi som økonomistudenter trenger en forklaring på hvorfor det er nyttig å vite hvordan organisasjonsstruktur kan tilrettelegge for innovasjon, eller hva som er kilder til konkurransefortrinn. Klarer vi virkelig ikke å se relevansen på egenhånd, så smarte som vi er?

Til syvende og sist blir ni av ti av oss ledere. Vi kan ta det faktum alvorlig og engasjere oss for å få den faglige tyngden det krever, eller vi kan avskrive fagområdet som jalla eller svada og ikke bry oss. Bare husk at den viktigste årsaken til sykefravær i Norge ikke er dårlig regnskapsskikk, men dårlig ledelse.