Det er en formiddag som mange andre. Klokken er halv ti og jeg sitter i forelesning. Foreleseren prater og skriver på smartboardet. Jeg bytter til den røde pennen slik at jeg husker at det jeg skal til å notere er ekstra viktig. Foreleseren sa nemlig nettopp at «dette må dere huske til eksamen».

Rundt meg hører jeg febrilske tastetrykk. Jeg sitter på andre rad og vet at om jeg hadde snudd meg, ville en vegg av eplelogoer møte meg. Omtrent alle andre sitter med sine datamaskiner. Mange hamrer løs på tastaturet, nærmest som om de prøver å transkribere alt foreleseren sier verbatim. Andre klikker litt innimellom. Kanskje de sjekker nyhetene.

Selv sitter jeg med min kjære notatbok og yndlingspenner. Jeg har en penn i blått, grønt og rødt. Herregud, for en dinosaur jeg er, tenker jeg. Jeg må være den eneste i rommet som ikke har fått med seg at vi lever i det 21. århundret, og nå til dags bruker vi datamaskin.

Tvilen sniker seg inn i hodet mitt. Jeg føler jeg gjør noe feil. Når alle andre tar notatene sine på mac eller pc, og bare jeg sitter der helt analogt må det jo være jeg som gjør noe feil. Jeg må jo være helt dum. Eller? Jeg skriver jo ikke raskt nok for hånd til å notere alt foreleseren sier. Og det er jo viktig. Eller?

Men det er ikke jeg som gjør feil. Jeg sitter i forelesningene og lærer masse. At jeg ikke skriver raskt nok er bare en fordel, for da må jeg reflektere over hva som er viktig og hvordan det henger sammen. Det skjer stadig at jeg har «eureka-øyeblikk» når jeg tenker gjennom hva foreleseren egentlig sier.

I starten av dette semesteret har det rast en heftig debatt på NHH fordi skolen har endret standarden i bachelor-forelesningene fra at alt blir filmet, til at foreleserne må oppgi en grunn for å filme. Mange studenter er bekymret. Det er ikke lærerikt nok å gå i forelesning. Det er bedre å se på film.

Det er åpenbare fordeler ved å se på film. Man kan skru opp eller ned tempoet. Man kan sette på pause. Man kan spole tilbake og se noe på nytt. Når man har film får man med seg alt!

Det er likevel ikke åpenbart at film er så mye bedre. Litt fordi man ikke kan være aktiv i en film, slik man kan i forelesning. Å være aktiv øker læringsutbyttet slik Daniel skriver om i dette innlegget. Men også fordi fordelene med film først og fremst kommer til syne når man febrilsk prøver å transkribere alt, og det er ikke da man får best mulig læringsutbytte.

Det beste læringsutbyttet får man når man jobber aktivt med hva man skriver. Når man reflekterer og gjør avgjørelser om hva som skal med, og hva som ikke skal med. Og, man lærer mest og husker best når man gjør alt dette for hånd, med penn og papir. Slik dinosaurer som meg gjør. Jeg vil komme tilbake til hvorfor forskning sier penn og papir er overlegent, men først vil jeg dele min metode. Kanskje det kan inspirere noen til å legge bort macen eller pcen og prøve analoge notater. Kanskje det hjelper noen å lære bedre.

Min metode for å ta notater i forelesning

Jeg føler egentlig ikke at jeg gjør noe spesielt når jeg tar notater, men noen regler har jeg.

1. Jeg skriver aldri stikkord. Det kan være unntak hvis vi får oppgitt en liste med begreper eller lignende, men regelen min er at jeg alltid skriver hele setninger. Notatene mine skal gi mening når jeg ser på dem senere. Hvis ikke er det… vel, meningsløst.

2. Jeg prøver – og jeg er ikke alltid like flink til dette – å ikke skrive ned ting som allerede står på powerpointen (eller lignende) til foreleser. Jeg prøver heller å lage notater som tilfører til hva som allerede er skriftlig tilgjengelig. 

3. Jeg noterer meg eksplisitt «dette er viktig» eller lignende. Når foreleserens presentasjon har sidetall kan jeg for eksempel skrive «grafen på side 18 er spesielt eksamensrelevant». Dette hjelper meg å vite hva jeg skal legge vekt på når jeg går gjennom notatene i ettertid.

4. Jeg følger nøye med på foreleser for å identifisere hva som faktisk er viktig å notere. Tenk hvis foreleser sier «essensen her er…» eller «til eksamen må dere kunne…», da er det ekstra lurt å høre etter og forstå det neste som kommer, og oppsummere det i notatene. Tonefallet til foreleser er også et tegn på som bør noteres. Det som legges trykk på er viktigere å få med seg enn ting som bare blir feid gjennom.

5. Jeg bruker forskjellige farger når jeg noterer. Litt av grunnen er enkelt og greit at det blir litt mer inspirerende å lese etterpå. Men jeg gjør det også fordi jeg da kan utheve ord eller setninger som er spesielt viktig. Det gjør det også enklere å lage fine og lettleste grafer og figurer.

6. I fag med utregninger vektlegger jeg å notere metoden heller enn svarene. Det er viktigere å få med seg hvor tallene kommer fra enn å notere alle tallene.

7. Hvis jeg ser koblinger med andre forelesninger eller fag, eller kjenner noe igjen fra en artikkel eller lignende jeg har lest, noterer jeg det. Slike øyeblikk med innsikt er lure å ta med seg!

8. Jeg legger bort mobilen og datamaskinen slik at de ikke kan distrahere meg i det hele tatt. Hvis det plinger en melding på mobilen bryter ikke det bare konsentrasjonen i øyeblikket, men jeg bruker tid på å hente meg inn igjen.

9. Jeg sitter meg alltid så langt fremme som mulig. Kanskje litt fordi jeg er nærsynt, men jeg føler også at det er lettere å konsentrere seg da. Jeg unngår også å bli distrahert av hva de foran meg gjør.

Hvorfor er egentlig penn og papir så mye bedre?

Du tenker kanskje «ok, så penn og papir fungerer for deg, men jeg har en greie med datamaskinen min». Kanskje du tenker at det bare er mye mer beleilig å bruke OneNote eller lignende digitale redskap. Det er selvsagt greit, men jeg håper likevel du gir penn og papir en ny sjanse. Når man ser på forskningen er det nemlig meget gode grunner til å koble fra.

Så hvordan kan man undersøke effekten av å bruke penn og papir eller datamaskin? Det kan være forskjeller mellom de som gjør det første eller siste. En mulig løsning er eksperimenter hvor tilfeldige studenter blir tildelt en laptop, mens andre ikke får det. Laptopen blir da en «treatment», mens de andre er en kontrollgruppe. Siden fordelingen er tilfeldig vil forskjellen være forårsaket av treatmenten.

Forskere ved Princeton og University of California, Los Angeles gjorde nettopp en serie med slike treatment-eksperimenter. Studenter ble tilfeldig tildelt laptop eller penn-og-papir for å notere fra en forelesning. Så ble forståelsen deres målt ved en standardisert test. De som fikk tildelt laptop gjorde det betydelig svakere.

En hypotese for dette er at siden studenter skriver hurtigere på laptop går ordene rett fra foreleser gjennom ørene og ut til fingrene som taster. Ingen prosessering skjer i hjernen. Denne prosesseringen er da fordelen til penn-og-papir.

Altså kan man anta at penn-og-papir gir bedre «koding» av kunnskapen, mens laptop gir bedre lagring (for senere gjennomlesning). Problemet er bare at lagringen forsømmes av dårlig koding.

Men kanskje man kan endre dette ved å instruere laptop-brukere til å aktivt prosessere stoffet? Dette ble forsøkt i et eksperiment, men gav ingen effekt. Penn-og-papir var fremdeles overlegent.

Problemene med bruk av datamaskin går imidlertid dypere enn dårlig koding av kunnskap. Forskere var nemlig også bekymret for at studenter som bruker laptop lettere distraherer sine medstudenter.

Forskere ved York og McMaster undersøkte distraksjons-effekten i et labeksperiment. Studenter ble tilfeldig tildelt laptoper og et tilfeldig utvalg av dem med laptoper fikk beskjed om å multitaske, eksempelvis ved å sjekke når en film gikk på kino i løpet av forelesningen.

Studentene som multitasket gjorde det 11 % svakere enn studentene som fokuserte på forelesningen, da de ble testet. Det er ikke særlig overraskende. Studentene som kunne se skjermene til de som multitasket, gjorde det derimot 17 % svakere enn de som ikke ble distrahert!

Med andre ord, om du sitter i forelesning og sjekker nettavisen, Facebook eller hva som helst annet, ødelegger du ikke bare for deg selv, men også for dine medstudenter.

Men ok, alt dette er labeksperimenter hvor ingen eksamenskarakterer står i fare. Kanskje de ikke er overførbare til virkeligheten. Heldigvis finnes det en måte å teste dette på. West Point, det amerikanske militærakademiet, undersøkte nemlig effekten av databruk i forelesning på sine studenter.

Alle West Point-studenter må gjennom obligatoriske grunnkurs, hvor de får opplæring i små klasser, og alle må gjennom samme standardiserte tester. West Point undersøkte dermed effekten ved å tillate digitale hjelpemidler. Noen klasser fikk ikke bruke noen hjelpemidler. Noen klasser fikk bruke hjelpemidler som lå flatt på pulten slik at foreleseren kunne se hva de gjorde, og noen kunne gjøre akkurat som de ville. Resultatet var slående: De med digitale hjelpemidler fikk resultater 0,2 standardavvik lavere enn de uten.

Effekten er kanskje enda større andre steder enn West Point. På militærakademiet er oppfølgingen og disiplinen meget streng, slik at det er vanskelig å kaste bort tiden i forelesning på Facebook og Snapchat. Det er også sterke insentiver, ettersom karakterer direkte påvirker hvilken jobb studentene får.

Forskningen gjengitt her er bare toppen av isfjellet. Det er ikke uten grunn at toppuniversiteter som Harvard har begynt å innføre forbud mot digitale hjelpemidler i mange kurs. Det er ikke tvil om at digitale hjelpemidler kan revolusjonere livene våre. Akkurat i forelesningene er imidlertid digitale hjelpemidler særdeles lite hjelpsomme.

---

Takk til Daniel Flokenes som hjalp meg med «teoridelen».